Vi deltok på et kurs om «de fire c’ene»: communication, collaboration, creativity and critical thinking – og var med dette rett inne i læreplanens overordnede del og det vanskelige kompetansebegrepet.
Kurset var praktisk rettet med mange øvelser og aktiviteter hver dag. De aller fleste øvelsene skulle løses i par eller gruppe. Enkle grep som for eksempel å danne tilfeldige par etter hvilke bildekort som passet sammen, gjorde at vi stadig skiftet læringspartner og ble enda bedre kjent på kryss og tvers. Flere av de fysiske øvelsene var ganske komiske, som da vi skulle dramatisere en Shakespeare-tekst, eller da vi skulle speile hverandres kroppsspråk. Å le sammen styrker fellesskapet!

Kan deltakerne sammenligne svar eller diskutere noe sammen mens de står istedenfor å sitte? Vi erfarte hvor godt det er for kropp og sjel med variasjon og bevegelse i løpet av en undervisningsøkt.Fotokreditt til Ingebjørg Lundevall.

Det var også interessante oppgaver vi skulle løse hver for oss, som handlet om refleksjon og egenvurdering. En av øvelsene var å vurdere hvem i klasserommet som løser hvilke oppgaver, for eksempel «hvem velger aktivitet?», «hvem forklarer oppgaven?», og «hvem gir tilbakemelding?». Er det lærer, elever, eller lærer og elever sammen? Det ble en øyeåpner for flere å se hvor mange av oppgavene som fremdeles løses av lærer, og økt medvirkning blir dermed et mål å ta tak i.
Fordi hele avdelingen var samlet, kunne vi virkelig gjøre dette kurset til vårt. Når vi innimellom opplevde at oppgaven kursholder hadde lagt opp til ikke traff oss, tok noen i gruppa initiativ til å tilpasse oppgaven til vår virkelighet. Kursholder Sheila var åpen og imøtekom våre innspill. På den måten fikk vi styrket opplevelsen av å utvikle noe sammen, og vi fikk startet på flere konkrete prosjektoppgaver som vi tar med oss hjem. Et eksempel er gruppeoppgaven «Å kjøpe hus». Det er en tverrfaglig oppgave som knyttes både til tema livsmestring og bærekraft.
Vi opplever nå å ha utvidet forståelsen vår fra å bare ha et «hvorfor», nemlig fordi det står i læreplanen, via et «hva», hvor vi har hatt teoretiske diskusjoner i fellestiden – til nå også å ha et «hvordan».

Noen kulturelle aktiviteter var inkludert i kurset, som omvisning til fots i gamlebyen og busstur til en middelalderby i Toscana. Firenze er en magisk by, med kunstverk over alt. I Ufizzi-galleriet kunne vi se berømte originaler som «Våren» av Botticelli og «Kristi Dåp» av Verocchio og da Vinci. Det var en mektig opplevelse som også fikk oss til å snakke om hvordan vi kan trekke kunst tettere inn i opplæringen.

Kristi Dåp, ca 1475. Guiden forklarte oss at da Verocchio så hvordan da Vinci malte vann over føttene til Jesus, skjønte han at eleven hadde overgått sin mester. Fotokreditt til Ingebjørg Lundevall.

For vår avdeling som ble opprettet omtrent samtidig som pandemien traff oss og fagfornyelsen trådte i kraft, var det en etterlengtet luksus å få lov til å være sammen over tid. Faglig har vi gått dypere inn i begreper vi har jobbet med å tolke sammen. Sosialt har vi delt gode måltider, vi har sunget, hatt quiz, vi har snakket og vi har danset. Vi er svært takknemlige for å ha fått denne turen sammen, og det kribler i de pedagogiske fingrene etter å ta tak i og videreformidle alt vi har lært!

Tekst skrevet av Ingebjørg Lundevall.